snikkarboa

Om flystyrt, livet, fotball og alt det andre.

2009-06-16T18:40:00.000-07:00

Javel, du leser denne bloggen ennå? Visste du ikke at den er så godt som parkert? Uansett, heldig for deg at du stakk innom i dag, for jeg har som du sikkert allerede har forstått nemlig skrevet noe. Og før jeg begynner på alt det tullet som jeg har tenkt å lire av meg nedenfor, kan jeg fortelle at jeg har lest en bok som kan være verdt en kikk. "Skuret" av William Paul Young - en fascinerende roman med lidelsens problem som tema. Veldig spennende tilnærming, og befriende lesning.

Men tilbake til tema; alt og ingenting. Jeg tar meg i å lure på hvordan et fly kan tilsynelatende bare gå i oppløsning midt over Atlanteren. Hvem var det som ikke hadde strammet den ene skruen, hvem var det som ikke hadde stengt den ene luka? Det må være noe surrealistisk, og jeg er glad jeg kan skrive om det heller enn å oppleve det.

Livet byr på så mangt. I dag har det bydd på en kanongod pizza. Noe av det beste med Bolivia er pizza fra Napoli (om man ser bort fra Pique Machu, Silpancho og Milanesa).

Jeg er litt fornærmet på Drillo. Hvorfor skulle han vende tilbake i et vikariat som varte akkurat like lenge som mitt opphold borte fra norske fotballkamper?

Sånn. Da er det levert. Et meningsløst innlegg som bare hjelper til å få luftet fingrene over tastaturet. Jeg kunne skrevet mye meningsfullt, men i avogtil er ingenting bedre enn å skrive uten mål og mening. Det er nesten litt mening i seg selv. Men neste gang lover jeg å holde rælet for meg selv;)

Syk i Bolivia

2009-04-06T13:34:00.000-07:00

Dagen i dag har jeg tilbrakt på sofaen. Ble syk i går, og dermed forsvant energien og dagens arbeid som dugg for solen. Heldigvis har internett mye mer eller mindre nyttig tidsfordriv. Her er et lite utvalg av dagens trøst for den reduserte voluntør:

Hva med et utvalg av uregelrette spanske verbformer?

Eller hvordan lage hjemmelaget is uten maskin?

Det er på tide å bli frisk og komme seg ut igjen. Ikke all verdens selskap i denne sofaen her... God påske!

2009-02-27T06:23:00.000-08:00

Ny blogg paa vei

2009-02-10T08:35:00.000-08:00

I skrivende stund skjer det saker og ting i verden. I Norge gaar renta ned. I USA har Barack Obama kommet i gang med sitt presidentembete. I Bolivia har John Andreas og Ingve gaatt til anskaffelse av en ny blogg for aa avlaste trafikken paa snikkarboa:) Vi har i dag lansert Boliviagutta.blogspot.com.

Her vil vi begge skrive innlegg, slik at det blir litt mer enn de faa innleggene som kommer her paa snikkarboa. Snikkarboa vil leve videre, men med en like avslappet profil som foer avreise.

boliviagutta.blogspot.com

(bildet er av bassenget paa eiendommen her nede.)

Bolivia

2009-01-28T12:09:00.000-08:00

Naa er vi godt installert i Cochabamba. Det vil si at vi har kommet i hus i en meget bra leilighet med alt vi maatte ha bruk for utenom internett. kanskje like greit,saa laerer vi litt om hvordan de hadde det i steinalderen:).

Et utrolig spennende barnehjem drevet av folk som vet hva de vil og har en klar tanke om sin rolle og ogsaa for vaar rolle. Naar man i tillegg har en haug med unger ser dette bra ut. Her kan vi baade bidra og ikke minst laere om livet i en kultur som krever saa utrolig mye mer av den enkelte for aa komme seg frem.

Et par detaljer til slutt:
- I Bolivia kan man ikke kaste dopapir i do, for da tar kloakksystemet kveld. Saa det gjoer vi ikke...
- Om man ikke kan spraaket, er det bare aa sette i gang aa laere, for ingen snakker ingles.

Neste oppdatering her paa snikkarboa vil inneholde offentliggjoerelsen av vaar nye blogg. Om du har noen gode navneforslag som du synes vi boer ta med i vurderingen, skriver du det inn i kommentarfeltet.
Hej daa!

The Syntethic American Dream

2009-01-26T16:36:00.000-08:00

Jeg står opp. Jeg går til frokost. En meget god frokost. Etter at jeg har kjøpt to er jeg til og med mett. For en amerikansk frokost består i loff og egg, og det er ikke vikingkost:)

Men det er når jeg tilslutt setter meg fornød tilbake i stolen og betrakter bordet jeg registrerer det første tegnet på den syntetiske drømmen: Ikke mindre enn fire forskjellige sweeteners finnes i utvalget. Ikke nok med at vi må ha sukker, nei, skal man få jobben gjort, trenger man et større utvalg av kunstig søtning...

Bussforbindelser kan man blåse en lang marsj i. Nei, forresten marsj kan du også glemme. En amerikaner ser bare dumt på deg om du sier du har tenkt å gå. "Don't you have a car?" sier de mens øynene lyser av en blanding av forakt og beundring for denne raringen som mener at beina kan brukes til andre ting enn gasspedaler.

I tillegg koster vann mer enn brus uansett hvor du går, med mindre du vil ha klorvann fra springen på badet. Selv foretrekker jeg å blande ut sistnevnte med opptil tre forskjellige sweeteners for å kjenne smaken av USA, mens jeg går en tur rundt hotellet.

Men; slutt på klagingen: Jeg er utrolig imponert. I dag ønsker jeg å trekke frem Florida. På veien til Epcotsenteret, en avdeling av Disney, fikk vi en kort historie om Orlando. Byen bygd i en sump midt ute på landet, med en utrolig mengde besøkende hvert år til Disneys og Universals parker. Her har man klart å lage gull av gråstein. De sier at alt er større i Amerika, men likevel, jeg er litt snurt fordi jeg bare fikk holde den lille...Kanskje var det klokt av dyrepasseren å si at jeg ikke fikk lov å løfte opp den store...

Hasta la vista!

The final Countdown

2009-01-13T04:50:00.000-08:00

Da er den siste nedtellingen i gang. I motsetning til Joey Tempest og Europe har jeg ingen planer om å reise til Venus. Bare nesten like langt. Nemlig til Bolivia. Til et år med tynnluft og spansk.

Der skal jeg være voluntør på et barnehjem, Villa Porvenir. Hva mine konkrete arbeidsoppgaver blir vet jeg ikke ennå, men den tid den glede. I alle fall: 10, 9,8, 7....

Edison og meg

2008-11-25T09:53:00.000-08:00

Det blir sagt om den store oppfinner Tomas Alva Edison at han kunne være noe ekstrem. I jakten på forbedringer av sine ideer kunne han finne på å stenge inne seg selv og sine medarbeidere i flere døgn i strekk. Alt drevet av en lidenskapelig lyst til å finne forbedringer som kunne komme til nytte på en regnværsdag.

Jeg slipper å bruke alt jeg har av ydmykhet for å innrømme at jeg har en del å gå på i forhold til Edison hva gjelder både genialitet og arbeidsvilje. Men litt likhet kan vi finne om vi leter. Hør bare her:

I det siste har jeg vært på intens jakt etter forbedringer. Mine oppgaver har blitt gjenstand for intens granskning og gjennomlesning med ett mål for øye; å levere et så bra produkt som mulig utifra de forutsetninger som finnes. Om ikke de revolusjonerer verden så skal de i alle fall forbedres. Edisonlikhet punkt 1 kan krysses ut. "Godkjent"

Denne jakten på forbedringer har ført til en sterk reduksjon av størrelsen på mitt sosiale liv. Av mennesker jeg har sett i det siste, har de fleste lignet svært mye på John Andreas, min hybelkamerat. Mye mulig at det faktisk er ham stort sett alle gangene... Jeg sitter altså inne med nøkkelen mer eller mindre kastet. Men heldigvis er døren åpen, så nøklene hindrer meg bare i å gå ut og låse etter meg... Edisonlikhet 2 avkrysses. "Godkjent"

Resten tror jeg Edison skal få beholde. Jeg er fornøyd med at jeg begynner å bli fornøyd.

Perspektiv

2008-11-20T01:14:00.000-08:00

I Kongo herjer borgerkrigstilstander og folk lider. I Adenbukta kaprer somaliske pirater alt de kommer over av skip som mangler vannkanoner. På Grønland har snøen nettopp innledet vinterpause i smeltingen, som ellers foregår i turbofart. Rundt om kring på jorden foregår ting som kaller på mitt engasjement. Men nei, hva gjør jeg: Jo, da jeg sitter her og skriver. Litt på bloggen selvfølgelig, men det blir bare blogg-bær i forhold til det jeg egentlig skriver. Nemlig oppgave.

tre tusen pluss tre tusen pluss fem tusen ord skal leveres innen adventslysene begynner å brenne, og det betyr at jeg har fått en unnskyldning til å bli samfunnsengasjert. Nå sitter jeg her og tenker på all energien jeg burde brukt på snøsmelting, hungersnød og generelt alle andre store tema, som synes så mye større enn den oppgaven som jeg skriver på...

Nei, nå er det på tide å få opp dampen, hvis ikke vinner piratene, back to business...

Hva var vel verden uten venner?

2008-10-01T12:11:00.001-07:00

Jeg er sta. Jeg har ikke facebook. Det vil si at jeg ikke helt vet hva som skjer inne på det ellers så utmerkede kommunikasjonsverktøyet Fjesbokji. Men det var før. Nå vet jeg litt mer. Nå vet jeg nemlig en hel del. Eller, det var kanskje å dra det litt langt. Men noe vet jeg, og resten kan jeg bare gjette meg frem til. Her kommer det:

Min gode venn Sondre har i lang tid innsett lenge før meg at jeg trenger å dyttes utpå facebook-bølgen for å kunne surfe på den mens det ennå er litt futt å flyte på. Det fine med Facebook er at der kan man starte aksjoner. Mange har fått gode effekter som aksjonen for å få Pacific Blue tilbake på skjermen. Tilsvarende aksjon brakte Urge tilbake på halvannenliters flaske. Nå er det altså en aksjon i gang for å lokke stabeisen Ingve inn på Facebook. Og jeg er smigret. Selvfølgelig. Men her kommer mine betingelser Sondre:

Den dagen gruppen "Få Ingve inn på Facebook" har 120 medlemmer er jeg inne. Det er alltid gøy å være velkommen;)

selvironi

2008-09-29T15:01:00.001-07:00

Her om natten mens jeg satt og skrev (litt sånn som mikkel rev), kom jeg på hva selvironi er. Om du kikker på den røde skriften litt oppe i høyre hjørne av denne bloggen, vil du få vite hvor mange besøkende denne siden har hatt siden august siden jeg da fant ut selvhøytideligheten fikk jeg ta igjen siden. I skrivende stund er tallet 293. Og minst en fjerdedel er meg selv som går inn for å sjekke om alt er vel. Vel og bra. Men så må jo sammeligningene begynne å komme. Min gode venn Sondre Olsen, som satser profft med sponsorer og greier, har som regel 293 besøkende i løpet av en halv time mellom seks og sju på morgenen. Og når rushtraffikken begynner i syvtiden om kvelden, løper telleren løpsk og ingen klarer helt å lese den for tallene står aldri i ro. Litt sånn som forbruksmåleren i sikringskapet mitt... Men selvironi ja; jeg velger likevel å forkynne for deg kjære leser, at selv om du kanskje ikke besøker verdens mest besøkte blogg, så kan du lese i trygg forvisning om at du har tilgang på nokså eksklusiv informasjon. For; "mange er kalt, men få er utvalgt".

Ro, ro til fiskeskjær

2008-09-29T14:32:00.000-07:00

Jeg har vært på padletur. Ikke at jeg har padlet så mye, heller ikke at jeg har turet så mye. Det siste blir det vel heller lite av. Det er dessuten svært sjelden det blir noe av det første også. Derfor var vel denne helgen en perfekt anledning. Så rett ut av det store intet pakket jeg sekken og heiv meg avgårde på en padletur med høy slackefaktor. Langt borte fra alt som heter storbyliv og mas og tjas bar det avgårde, til uberørt natur og vann. So far so good.

Jeg er av oppdragelse ingen country-elsker. Til det har mine foreldre litt for lav cowboyfaktor. Men jeg kan likevel ikke la være å tenke på Bjøro Hålands "I love Norwegian country, and the sound of your gitar..." Selv om country er verdens (Norges...) nest mest utskjelte musikkstil, ingen kan jo hamle opp med Ole Ivars og resten av dansbandgjengens matchende dresser, traff han denne helgen midt på teltplugghodet. Her i skauen teltet vi i den frieste naturen du kan tenke deg. Bare en hytte var synlig fra der hvor lavoen var oppslått, og de to landeveiene som omkranset vannet kunne vi bare høre men ikke se. Uberørt natur er deilig, selv om den fungerer som midtrabbat for to veier. Litt sånn som Hardangervidda fungerer for E6 og E39. Når man da i tillegg har høy trivsel og en gitar rundt bålet kan det ikke bli bedre, og at Bjøro Håland ikke ble sunget mens ilden spraket i den halvtørre veden er for meg en gåte.

Nei dette var gode greier, anbefales på det aller varmeste. Tilslutt vil jeg bare skrive en liten sang:

"I love Norwegian country
and the sound of your guitar,
I love the way we're paddling,
and the absence of the car
though the heat of the sun
doesn't make the rain run
back to the town of Bergen
where it belongs."

Og det at jeg knakk fiskestanga mi må jeg heller fortelle om en annen gang. Kanskje når vi treffes?

Repeat...

2008-09-12T13:23:00.000-07:00

Joda, villmarken kalte, jeg svarte og jeg sitter fast. Så om noen lurer på hvor de finner meg nattestid er det bare å følge stien. Den fører til fjells... Når slike basiller som sove-ute-dilla begynner å sette seg fast, er det mange tanker som melder seg. For eksempel: Hvorfor i all verden har jeg tilbrakt tre år i Bergen og brukt hundre tusen kroner på overnatting og lagring av sovesaker, når naturen er gratis? En liten bod til å lagre datamaskinen, noen gode venner som har kjøleskap og fryser, et universitet med dusj og vask? Her er det mye å hente. Hvorfor være fastboende når leia stiger og sola skinner?

Villmarken kaller

2008-09-09T13:53:00.000-07:00

Jeg kan ikke stå imot. Selv om jeg vet at det finnes noe bedre. At sengen min som måler 90 cm x 200 cm er det beste stedet på jord akkurat nå. Men det holder ikke. Villmarken kaller og jeg må svare. Og svaret er enkelt og ubehagelig. Et lite liggeunderlag og en sovepose fra 1998. Utsikter til regn, og ellers muligheter for redusert søvnkvalitet. Hva venter jeg egentlig på? Løvstakken here I come!

Eg er vel gal då...

2008-08-25T07:54:00.000-07:00

Eg ser ikkje på meg sjølv som gal. Og det treng ikkje å vera korkje eit godt eller dårleg teikn. For; anten så er du ikkje gal, og er fornøgd med det og veit det, eller så er du klin gal og tanken på at du er nedsnødd er det siste som kjem deg i hug. Med andre ord kan eg ikkje sitte her og stille diagnosa, det får vera opp til den som tør lesa. Men eg trur eg er litt gal; Eg er på veg til å bli lærar...

Eg, ung og uerfaren, skal innan få år ha ansvaret for at 25 hormonbomber med mindre interesse for papir og blekk skal verta "danna menneske i stand til å ta samfunnsansvar, bidra til utviklinga av velferdsstaten og betalinga av foreldra sin pensjon, i tillegg til at dei skal trivast sjølv" for å sitere læreplanen, fritt etter hukommelsen. Når det gjeld punktet om at dei "skal verta i stand til å betale foreldra sin pensjon" har eg ei voldsom utfordring. For her er det ikkje berre eg som har ansvar, men det er berre eg som tek det. Foreldra i Noreg gjer ikkje jobben sin, og føder under 2,0 barn pr kvinne. Dermed må dei elevane som eg skal læra opp tena mykje meir enn det vi gjer i dag for å ha råd til å betala for andre (som ikkje har gjort jobben sin...) sin alderdom. Men eg er klar for den utfordringa.

Så har eg også fått beskjed om at dei skal ta samfunnsansvar. Det tvingar altså meg til å gå føre med eit godt eksempel, for rykta seier at dei gjer som du gjer, ikkje som du seier. Kjipt. Eg ville leva på uføretrygda mi som er rett rudnt hjørnet pga senebetennelse som fylgje av overdriven bruk av tastaturet. Ikkje min feil at eg vert pressa til det umenneskelege i min skulekvardag; når eg i tillegg vert masa på om å mate hybelkaninene når eg kjem heim, renn det nesten over. Eg trudde eg var skapt for pizza, tv og kæffi...

Nei, eg er gal. No veit eg det. Eg har teke på meg å gå inn i eit yrke som krev at eg lever. Eg har sikta meg inn på å stå som blink. Blink for unge menneske sine ynskje om anerkjenning og bli tekne med inn i noko som er større en Scrubs og Grey's Anatomy. Blink for deira krav om samsvar mellom liv og lære. Eg er den som skal vera med å gi dei tru på at dei kan forma verda. Eg har teke på meg å bli noko eg ikkje er, men må bli. Og jammen, eg trur eg vil trivast. Gal? Ja, trur nesten det...

Eg syng mitt kvad til OL...

2008-08-16T03:29:00.000-07:00

Det er sumar, det er sol. Lufta er rein og klår med eit drag av haust. Faddergruppene, det sikraste haustteiknet av alle, spring rundt i byen og minnar om russefeiringa som knapt er avslutta. Oppkledde og tildekte skal vi feire at ei fase er avslutta, og ei ny uniform treng vi når vi skal sleppe oss lause inn i ein ny fase. Vi menneske er rare dyr. Vi likar oss i flokk, der vi kan surre rundt å bekrefte kvarandre i jakta på...? På ogsygen? Kjærleik? Mat? Opplevingar? OL? Ja, der har vi svaret! (øhhh... Her må vi erkjenne at forfattaren nok slit med å få til ei passande innleing. Men på grunn av tidlegare akseptable bloggpostar vel vi å la denne passere. Red. adm.)

Har du nokon gong tenkt over uttrykket "gull og grøne skogar"?Det flyt av eidle metall i byen Beijing med den dårlege lufta, det despotiske regimet og dei gode idrettsfolka. Men grøne skogar? Om du såg hagleskytinga i dag, kunne du registrere ein grøn skog bak skytebana. Men der ville nok ikkje eg ha vore, med mindre saltbøssa var lagt att heime og grillmaten trengde krydder...

Nei, takke seg til grøne skogar utan gull. Då kan eg legge meg i graset å vita at ikkje treng eg å vera best i verda for å sjå sola gløtte inn mellom trea. Ikkje treng eg å vera redd for at ein sigerskåt hagleskyttar uvørande skal krydre skinka mi med hagl. Når eg så kjenner den meir eller mindre intense trangen til gull klivrar eg opp i eit tre og tek hangups med eit salig smil om munnen som vert strammare og strammare. Og vert gullhungeren altfor intens, hoppar eg mjukt ned i graset og set fart heimover mot tv'en. For vi kan jo ikkje berre ha grøne skogar heller... Heia Tufte!

(Og som Tufte greidde bloggaren og ro seg sånn nokolunde i land, dog ikkje like elegant. For å ivareta vår profesjonelle integritet, og å sikre bloggens kvalitet kan redaksjonen opplyse lesaren om at Ingve er blitt gitt ei skarp åtvaring om at slike forsøk på å lure inn private betraktingar som i innleiinga for framtida vil verta slått hardt ned på. Konsekvensen vil bli at biletet av den kjekke modellen som er brukt i profilen hans vil verte bytta ut med eit bilete av han sjølv. Og med dei kolabotnane og skjeive tennene er der ikkje håp. I tillegg vil familien som sitt i varetekt verta deportert til Mandsjuria som arbeidskraft i tungindustrien. Red. adm.)

Sjefstanker...

2008-08-08T06:03:00.000-07:00

Mitt navn er sjef. sjefen det er meg. Om du har noe du lurer på er det bare å spørre, for jeg er sjef. Jeg er er sjef med et par-tre tusen kvadratmeter å sjefe over.

Jeg er altså sjefen, og har gjort kometkarriere denne sommeren. På litt over en måned har jeg gått fra å være logistikkoperatør til å bli konserndirektør. I løpet av denne korte tiden har jeg ikke bare beveget meg oppover stigen, nei, jeg har kasta stigen og selv blitt stigen. Nå er jeg konserndirektør og logistikkoperatør. Fra å være to i bedriften, er "vi" nå en...

Dersom du vil spørre, og det må du jo siden jeg er daglig leder, så kan jeg lene meg tilbake i sjefsstolen, tygge litt på spørsmålet, se selvsikkert ut vinduet mens jeg tenker; "panikk, panikk, dette vet jeg ikke en dritt om". Så ser jeg rolig opp på deg og sier; "Gi meg et minutt å sjekke ut alle muligheter, så kommer jeg tilbake til deg." Når kunden er ute av syne begynner ting å skje; sjefen som knapt vet hva han driver med ringer landet rundt for å lære dataprogram og triks av rutinerte folk som kan mye gøy. Men, de er bare fotfolk som utfører andres ordrer i sine store avdelinger. Selv om jeg bare har knapt en og en halv undersått på deltid, ikke kan halvparten av det som trengs, er overarbeidet og klar for ferie, så kan jeg lene meg tilbake og fornøyd konstatere at jeg i det minste er sjef.

Haiketur og politikk

2008-08-03T15:52:00.000-07:00

Jeg liker å haike. Ingen ting klarner tanken, skjerper karakteren og får frem hånfliret som å stikke hodet i vepsebolet og tommelen ut i veien. Som du sikkert har gjettet, har jeg haiket i dag. Og i dag har jeg blitt både innvandringsforkjemper og rasist. Jeg har haiket hjem fra UL i Ålgård. "Hele veien"? spør du. Nei, det var bare de siste 4 mila fra båten. Men likevel haiket jeg altså hjem fra UL. Så jeg kastet stoltheten og stilte meg opp som en annen tigger i veikanten, stakk tommelen ut og forsøkte å se lur ut. Joda, der svinger en kar med sjokoladehud inn og plukker opp den slitne soldat. "Dette går jo fint". Vel, det gikk veldig fint første etappe. Det var under denne etappen det begynte å vokse frem en innvandringsforkjemper. Rasist ble jeg ikke før jeg stod og ventet på etappe to. For hvem andre er mer løkskalle enn sunnmøringer som gidder og bremse ned for å se hvem det er som står i veikanten samtidig som de flasher langlysene før de snur seg hele veien rundt når de kjører forbi som om en haiker var like sjelden som en astronaut langs veien.

Det hører med til historien at den neste bilen som stoppet ble kjørt av to fra Thailand.... Derfor har jeg et forslag. Vi åpner grensene for fri innvandring samtidig som innvandrerne slipper importavgift ved kjøp av ny bil. Så innføres rasjonering av bensin for 3.generasjons nordmenn slik haiking blir en nødvendighet, og innvandrerne kan få litt positiv blest. For de jeg traff i dag fortjener i alle fall det!

Guten som vart heldt for narr

2008-07-31T09:56:00.000-07:00

I takt med tidas ande vart guten sugen på å dele sine tankar på verdsveven. Det viktige var ikkje at alle skulle lesa, men at han skulle skriva, for trening treng jo alle. Så han la i veg bortetter verdsvevens kronglete veg, før plukka opp den første og beste bloggen han kom over. "Javel" tenkte guten, "dette må då kunne brukast". Som sagt så gjort, og med eitt var guten i cyberspace. Her fanst alt han ville ha av eksponeringsmoglegheiter, og guten lo og kosa seg. Her kunne han legge ut bilete, små kommentarar, få kommentarar, i heile tatt; kva skulle han med noko anna liv enn dette? Men ein dag såg guten at det vaks ugras i åkeren. Han spurde seg sjølv; "Vel vil eg vinna prinsessa og halve kongeriket, men har eg lagt ut informasjon om mitt stjerneteikn?" Det fråda om munnen og ein logande raudfarge sprengde seg veg gjennom sumarnatta. Her ville eg legge ut informasjon så folk kunne hugse kva dag dei skulle kome med sine gåver og gje si hylling når eg fyller år?Var det humor eg var ute etter ville eg lese horoskopa i vekeblada!" og snipp, snapp tegneserierute så var bloggeventyret i gang... Om enn med useriøs stjerneteikninformasjon tilgjengelig.