For ungene....

What's mine, what’s thine?

I en sofa fra Ikea sitter far og denger mor, det er tv-kveld og mor har sølt litt øl på stuens bord, så nå banner far og denger mor og bruker tabuord.

På en trebenk ved en sjø der stormen kom og stormen gikk, sitter mannen og tenker på de venner som han fikk, og så sukker han og gråter litt og vrir seg bittelitt.

I en sofa fra Ikea sitter mor og lugger far, I svære dotter river mor ut alt det håret som han har. Så går far på karatekurs og mor går på bar.

På en trebenk der ved sjøen sitter mannen og er glad, for ungene de strømmer til på rekke og på rad. Og så løfter’n dem og klapper dem og gir dem alle klem

I en sofa fra Ikea sitter far og denger mor, far blir sterk når han blir sint og han blir sinna når han tror, at hans kone driver hor med sjefen sin på hans kontor.

På en trebenk der ved sjøen sitter mannen og er trist, for han løftet øya og så mor og far til sist, og så lurer han på hva som gjør, at barnet i dem dør

I en sofa fra Ikea sitter mor og klorer far, og så hyler de og river av de klærne som de har. Og så gjør de sånn som gjør at mor blir mor og far blir far.

På et trekors før Ikea henger mannen og er klar, til å ta tilbake alt før aller siste håpet drar, og så gjør han slik håpet blir, og barn kan være barn.

I en sofa fra Ikea ligger mor og mor er død, så kommer barna på barnehjem og far på vann og brød, det var dagens lille solgløtt, hilsen wam og vennerød.

I en verden full av død og dritt har Jesus nå gjort alt, så har barna på barnehjem fått nytt håp på tross av alt, det var dagens lille solgløtt, måtte slike komme støtt.

For thine is the kingdom, the power and the glory, forever…
For thine are the children, the hands and the lap, forever…

"La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem."

For de som måtte være interessert: Jeg har alltid synst at Wam og Vennerøds sang har vært utrolig morsom og tight. Etter møtet med ungene her på barnehjemmet, alle flotte, tilsynelatende helt vanlige unger, har sangen fått et litt annet aspekt også - siden nesten alle har levende foreldre. Den noe usammenhengende overskriften og avslutningen er etter inspirasjon fra Delirious. Det låter bedre på engelsk, selv om det ikke passer så godt. Omtrent slik som norsken min her i Bolivia:)

Om flystyrt, livet, fotball og alt det andre.

Javel, du leser denne bloggen ennå? Visste du ikke at den er så godt som parkert? Uansett, heldig for deg at du stakk innom i dag, for jeg har som du sikkert allerede har forstått nemlig skrevet noe. Og før jeg begynner på alt det tullet som jeg har tenkt å lire av meg nedenfor, kan jeg fortelle at jeg har lest en bok som kan være verdt en kikk. "Skuret" av William Paul Young - en fascinerende roman med lidelsens problem som tema. Veldig spennende tilnærming, og befriende lesning.

Men tilbake til tema; alt og ingenting. Jeg tar meg i å lure på hvordan et fly kan tilsynelatende bare gå i oppløsning midt over Atlanteren. Hvem var det som ikke hadde strammet den ene skruen, hvem var det som ikke hadde stengt den ene luka? Det må være noe surrealistisk, og jeg er glad jeg kan skrive om det heller enn å oppleve det.

Livet byr på så mangt. I dag har det bydd på en kanongod pizza. Noe av det beste med Bolivia er pizza fra Napoli (om man ser bort fra Pique Machu, Silpancho og Milanesa).

Jeg er litt fornærmet på Drillo. Hvorfor skulle han vende tilbake i et vikariat som varte akkurat like lenge som mitt opphold borte fra norske fotballkamper?

Sånn. Da er det levert. Et meningsløst innlegg som bare hjelper til å få luftet fingrene over tastaturet. Jeg kunne skrevet mye meningsfullt, men i avogtil er ingenting bedre enn å skrive uten mål og mening. Det er nesten litt mening i seg selv. Men neste gang lover jeg å holde rælet for meg selv;)

Syk i Bolivia

Dagen i dag har jeg tilbrakt på sofaen. Ble syk i går, og dermed forsvant energien og dagens arbeid som dugg for solen. Heldigvis har internett mye mer eller mindre nyttig tidsfordriv. Her er et lite utvalg av dagens trøst for den reduserte voluntør:

Hva med et utvalg av uregelrette spanske verbformer?

Eller hvordan lage hjemmelaget is uten maskin?

Det er på tide å bli frisk og komme seg ut igjen. Ikke all verdens selskap i denne sofaen her... God påske!

Ny blogg paa vei

I skrivende stund skjer det saker og ting i verden. I Norge gaar renta ned. I USA har Barack Obama kommet i gang med sitt presidentembete. I Bolivia har John Andreas og Ingve gaatt til anskaffelse av en ny blogg for aa avlaste trafikken paa snikkarboa:) Vi har i dag lansert Boliviagutta.blogspot.com.

Her vil vi begge skrive innlegg, slik at det blir litt mer enn de faa innleggene som kommer her paa snikkarboa. Snikkarboa vil leve videre, men med en like avslappet profil som foer avreise.

boliviagutta.blogspot.com

(bildet er av bassenget paa eiendommen her nede.)

Bolivia

Naa er vi godt installert i Cochabamba. Det vil si at vi har kommet i hus i en meget bra leilighet med alt vi maatte ha bruk for utenom internett. kanskje like greit,saa laerer vi litt om hvordan de hadde det i steinalderen:).

Et utrolig spennende barnehjem drevet av folk som vet hva de vil og har en klar tanke om sin rolle og ogsaa for vaar rolle. Naar man i tillegg har en haug med unger ser dette bra ut. Her kan vi baade bidra og ikke minst laere om livet i en kultur som krever saa utrolig mye mer av den enkelte for aa komme seg frem.

Et par detaljer til slutt:
- I Bolivia kan man ikke kaste dopapir i do, for da tar kloakksystemet kveld. Saa det gjoer vi ikke...
- Om man ikke kan spraaket, er det bare aa sette i gang aa laere, for ingen snakker ingles.

Neste oppdatering her paa snikkarboa vil inneholde offentliggjoerelsen av vaar nye blogg. Om du har noen gode navneforslag som du synes vi boer ta med i vurderingen, skriver du det inn i kommentarfeltet.
Hej daa!

The Syntethic American Dream

Jeg står opp. Jeg går til frokost. En meget god frokost. Etter at jeg har kjøpt to er jeg til og med mett. For en amerikansk frokost består i loff og egg, og det er ikke vikingkost:)

Men det er når jeg tilslutt setter meg fornød tilbake i stolen og betrakter bordet jeg registrerer det første tegnet på den syntetiske drømmen: Ikke mindre enn fire forskjellige sweeteners finnes i utvalget. Ikke nok med at vi må ha sukker, nei, skal man få jobben gjort, trenger man et større utvalg av kunstig søtning...

Bussforbindelser kan man blåse en lang marsj i. Nei, forresten marsj kan du også glemme. En amerikaner ser bare dumt på deg om du sier du har tenkt å gå. "Don't you have a car?" sier de mens øynene lyser av en blanding av forakt og beundring for denne raringen som mener at beina kan brukes til andre ting enn gasspedaler.

I tillegg koster vann mer enn brus uansett hvor du går, med mindre du vil ha klorvann fra springen på badet. Selv foretrekker jeg å blande ut sistnevnte med opptil tre forskjellige sweeteners for å kjenne smaken av USA, mens jeg går en tur rundt hotellet.

Men; slutt på klagingen: Jeg er utrolig imponert. I dag ønsker jeg å trekke frem Florida. På veien til Epcotsenteret, en avdeling av Disney, fikk vi en kort historie om Orlando. Byen bygd i en sump midt ute på landet, med en utrolig mengde besøkende hvert år til Disneys og Universals parker. Her har man klart å lage gull av gråstein. De sier at alt er større i Amerika, men likevel, jeg er litt snurt fordi jeg bare fikk holde den lille...Kanskje var det klokt av dyrepasseren å si at jeg ikke fikk lov å løfte opp den store...

Hasta la vista!